Alf Meberg: Medisinske perspektiver på Edvard Munchs liv og kunst
«Sykdom, galskap og død var de sorte engle som stod vakt ved min vugge, og siden har de fulgt meg gjennom livet» (1), skrev Edvard Munch, norges internasjonalt mest kjente billedkunstner. Gjennom 60 av de vel 80 årene han levde (1863-1944) utviste han en enorm produktivitet (ca. 28 000 arbeider; malerier, grafikk, litografier, tresnitt m. m.). Han beveget seg fra en naturalistisk (tegne- og fargemessig nøyaktighet) og til dels impresjonistisk fase (det skiftende lysets virkninger på motivet) de første årene, til å bli en av kunstverdenens ledende ekspresjonister. Uttrykket «ekspresjonisme» beskriver kunst som hever emosjoner over objektive observasjoner. Munch lar bildene uttrykke følelser og stemninger, og brukte i stor utstrekning egne livserfaringer og opplevelser som motiv. Sykdom og død fikk derfor en stor plass i hans kunst.
Edvard var svakelig som barn. Han var sterkt plaget av asthma og bronkitter, spesielt vinterstid, og ble i lange perioder tatt ut av skolen. Det ga ham tid til å konsentrere seg om det han likte best, nemlig tegning. Han hadde talent, og bestemte seg tidlig for å bli billedkunstner.
På grunn av helseproblemene avbrøt han sin påbegynte utdannelse til ingeniør (som faren mer eller mindre hadde presset ham til) og begynte som 17-åring ved Den kongelige Tegneskole i Kristiania, som han fullførte i 1882. Han leide deretter et atelier sammen med malervenner og fikk den etablerte maleren og forfatteren Christian Krogh som mentor. Dette brakte ham etter hvert inn i et bohemmiljø, hvor anarkisten og forfatteren Hans Jæger var en ledende skikkelse. Et av Jægers selvbiografiske bud var «Du skal skrive ditt liv.» Munch var sterkt påvirket av Jæger, og malte sitt.
Edvard Munch (1863-1944). Portrettfoto 1893. Foto Munchmuseet
Døden i sykeværelset
I Munchs oppvekst var sykdom og død en prosess som i all vesentlig grad foregikk i hjemmet. Familien samlet seg ved dødsleiet, og delte sin sorg. Atmosfæren var fortettet, og døden truende. Moren, Laura, døde av tuberkulose da Edvard var bare 5 år gammel. Dette gjorde et sterkt inntrykk på den lille gutten. Han skulle komme til å male en rekke bilder med tittel «Døden i sykeværelset». Mørkt kledde skikkelser med bøyde hoder, ofte med grønne ansikter (angstens og fortvilelsens farge) er typisk i disse bildene. Edvards far bøyer seg i sorg og bønn. Munch beskriver selv rommet og atmosfæren rundt moren: «Luften var mettet av stearinos og brent gran. Ingensteds fantes skygge, lyset krøp inn i alle kriker og kroker.
«Døden i sykeværelset», 1893. Olje på lerret. Foto: Munchmuseet/Ove Kvavik
Midt i sofaen satt hun i sin sorte kjole (silke) som syntes enda sortere i dette lyshav, stille og blek. Rundt omkring henne satt eller stod de fem» (2). Og videre om barna: «Så måtte en for en gå bort til sengen, og hun så underlig på oss og kysset oss. Så gikk vi ut, og piken brakte oss til fremmede mennesker.» I et av bildene lar Munch en liten pike stå med ryggen mot den døde i sengen («Døden og barnet»; 1899). Det er angst i de oppsperrede øynene og hun holder hendene for ørene som personen i Munchs mest berømte bilde, «Skrik», som for å stenge den påtrengende lyden av sorg og gråt ute.
For Munchs generasjon var terminal sykdom og død en nær og eksistensiell opplevelse, fysisk knyttet til hjemmet. I dag dør de fleste (ca. 80%) i sykehus og andre institusjoner. Ca. 15% dør hjemme, men bare 6% planlagt. Selv om opplevelsen for pårørende kan være sterk uansett dødssted, er livets sluttfase for dagens generasjon noe man både fysisk og mentalt har større distanse til enn på Munchs tid.
Det syke barn
Samme sterke inntrykk som morens død, gjorde søsteren Sophies, som også døde av tuberkulose. Edvard var da 14 år gammel og Sophie 15. Han skapte en rekke bilder (malerier, grafikk, litografier) med tittelen «Det syke barn» (ofte også kalt «Syk pike»). Piken sitter i sengen, medtatt og blek. Ansiktet i profil er nesten gjennomsiktig. En kvinne, Sophies tante, Karen, bøyer seg inn mot henne. Man ser ikke tantens ansikt, men kroppsspråket uttrykker sorg.
«Det syke barn» ble antatt til Høstutstillingen i 1886. Bildet ble kritisert for sine grove og utflytende penselstrøk, som ga det et uferdig uttrykk. Men noen av kritikerne var ikke bare negative. På mange måter ble bildet starten på det som skulle vokse til noe langt større. I en variant over samme tema fire år senere («Vår»; 1889), sitter piken i en stol vendt mot et åpent vindu. Moren sitter ved siden av med strikketøy. Ansiktene er lyst opp av vårsolen. Munch skriver: «I Vår – den syke pike og moren ved det åpne vinduet med innstrømmende sol tok jeg avskjed med impresjonismen og realismen» (3). Han dro til Paris og lot seg påvirke av nye strømninger som symbolisme og ekspresjonisme.
«Det syke barn», 1885-6. Olje på lerret. Nasjonalmuseet. Foto: Børre Høstland
Han skriver: «det skal ikke lenger males interiør og folk som leser og kvinner som strikker. Det skal være levende mennesker der puster og føler og lider og elsker ...» (4).
Tuberkulose
I Munchs oppvekst var tuberkulose en folkesykdom. Den skyldes dråpesmitte (hosting, nysing) med bakterien Mycobacterium tuberculosis (og et par varianter av denne). Man antar at ca. 6-7000 årlig døde i Norge av sykdommen. Dårlige sosiale forhold med store familier, trangboddhet, feil- og underernæring, ga grunnlag for smitte og sykdom, først og fremst lungetuberkulose. Et flagrende gardin ytterst i bildet «Det syke barn» tyder på at det bleke ansiktet får lys fra et åpent vindu. Sollys og frisk luft var viktig i behandlingen av pasienter med tuberkulose ved senatoriene som ble opprettet for å pleie slike pasienter. I 1940-årene fikk man antibiotika som var effektive, og smitte kunne oppdages ved tuberkulintester som pirquet og mantoux. Befolkningen ble etter hvert også overvåket med røntgenundersøkelser av lungene (skjermbildeforgrafering). Fra 1947 ble BCG-vaksinering i 14-års alder innført som en del av barnevaksinasjonsprogrammet. I dag registreres ca. 250 nye tilfeller av tuberkulose årlig i Norge, og dødeligheten har siden 1950-tallet nærmest vært eliminert.
Ved siden av moren og søsteren døde også Edvard Munchs bror, Andreas, 30 år gammel, av lungetuberkulose. Edvard selv var i perioder alvorlig syk med symptomer forenlig med sykdommen. Hans far var lege, og brakte medisinske hendelser tett innpå familien under Edvards oppvekst. Faren døde i 1899 av hjerneslag, mens Edvard selv var i Frankrike. Dette var en ny traumatisk opplevelse av død for ham. Senere fikk hans yngre søster, Laura, en alvorlig sinnslidelse.
Belastningen med sykdom og død i nær familie fra tidlig alder skapte trolig en grunnleggende angst for døden, slik Munch gjennom en stor del av livet uttrykte det i bildene sine. I dag ville diagnosen trolig vært «posttraumatisk stressyndrom.»
Arvelig sykdom
Medfødt syfilis
Munch fikk ideen til bildet «Arv» (1897-99) da han besøkte et hospital for syfilissyke i Paris på 1890-tallet. På bildet sitter en mor gråtende med lommetørklet foran ansiktet, og et nakent spedbarn på fanget. Barnet er blekt og magert, og har et hemorrhagisk utslett på brystet.
«Arv», 1897-99. Olje på lerret. Foto: Munchmuseet/ Ove Kvavik
Situasjonen gir assosiasjon til «pieta» (italiensk: fromhet) –motivet i malerier og skulpturer hvor Maria holder den døde Kristus i armene. Tittelen «Arv» sikter til at sykdommen er overført fra moren til barnet. Trolig er morens tristhet ikke bare betinget i at hun forstår at barnet er døende, men også at hun selv føler skyld for dette. Munch skriver: «barnet stirrer med store dype øyne inn i den verden det ufrivillig er kommet inn i. Sykt og engstelig spørrende ser det ut i rommet – forundret over det smerteriket det er kommet inn i og spørrende «hvorfor? Hvorfor?» det er den alminnelige Gjengangerfornemmelse og foreldrenes forpliktelse jeg vil ha frem» (5). Bildet har tilknytning til Henrik Ibsens drama «Gjengangere» (1881), som også omhandler temaet arvelig sykdom. Hovedpersonen, Osvald, lider av en tilstand, trolig nevrosyfilis, som påvirker hans forstand. Sykdommen er nedarvet fra faren, som p.g.a. et usvevende liv har smittet Osvalds mor. Osvald sier til moren: «Jeg har ikke bedt deg om livet. Og hva er det for et slags liv du har givet meg? Jeg vil ikke ha det. Du skal ta det igjen.»
Syfilis
Syfilis er en seksuelt overført sykdom forårsaket av bakterien Treponema pallidum. I Munchs Kristiania var syfilis ikke uvanlig. Fattigdom drev mange kvinner ut i prostitusjon med høy risiko for smitte og videre spredning. Prostitusjon var offentlig godkjent (jf Christian Krogs roman «Albertine» (1886) og hans bilde «Albertine på politilegens forværelse» (1885-7)), og akseptert som nødvendig fordi «den beskyttet gode borgeres døtre, hvis dyd måtte bevares.» Mangel på effektivt forebyggende tiltak og behandling gjorde at mange ble smittet, ikke minst kvinner. De som ble, eller allerede var gravide, kunne overføre syfilisbakterien til fosteret gjennom morkaken. Barnet kan også smittes under selve fødselen. Ved primær- og sekundær syfilis hos gravide er risikoen for smitte av fosteret ca. 75%, ved sen latent og tertiær syfilis ca. 10%. I sin kommentar til bildet «Arv» legger Munch ansvar på mannen, som gjennom et utsvevende liv blir smittet, og deretter smitter sin hustru.
Antall tilfeller av smittsom syfilis i Norge har vist en svakt stigende tendens de siste 10 årene. Økningen er størst blant menn som har sex med menn. En økning har også skjedd hos kvinner.
Medfødt syfilis forekommer i dag ekstremt sjeldent i vårt land. Siste tilfelle ble meldt Folkehelseinstituttet i 1998. Blodprøve av gravide for screening på syfilis anbefales ved første svangerskapskontroll. I 2016 ble 7 av 14 kvinner som ble diagnostisert med syfilis, funnet ved slik testing. Syfilis under graviditet behandles effektivt med antibiotika, og fosteret har deretter minimal risiko for sykdom. Det er viktig at behandlingen settes inn så tidlig som mulig.
Ubehandlet syfilis hos gravide kan gi alvorlig sykdom, både hos nyfødte og spedbarn, og medføre senfølger. På Munchs bilde «Arv» er barnets tilstand åpenbart alvorlig. Blekheten tyder på anemi, og hudblødningene er trolig forårsaket av lavt blodplatetall. Barnet virker underernært, og et mulig stort hode kan skyldes infeksjon i sentralnervesystemet med hydrocefalus («vannhode»). I den fattige del av verden er slike sykdomsbilder fortsatt ikke uvanlig.
Psykologi – psykiatri
Bohemmiljøet i Kristiania og Berlin
Munch ble under sine første år som kunstner i Kristiania, og senere i Berlin, knyttet til et miljø av intellektuelle bohemer. De revolterte
mot borgerlighet og konservatisme. Det var politisk radikalisme, fri kjærlighet, til dels ukritisk bruk av alkohol og utagerende adferd. For Munch, som vokste opp i et strengt religiøst hjem, skapte dette naturlig nok personlige konflikter. Han opplevde, både hos seg selv og omgangsvenner, psykologiske reaksjoner som angst og depresjon, konflikter, sjalusi, turbulente forhold til kvinner og misbruk av alkohol. Dette påvirket valget av motiv til bildene hans. Da Munchs far døde betød det ikke bare sjokk og sorg for den unge maleren, men også frihet fra de negative impulsene av farens til dels mørke religiøsitet.
I 1892 var Munch invitert til å ha en stor separatutstilling i Berlin. Den skisseaktige utførelsen, uvanlige og til dels provoserende motiver, inspireret av fransk sensualisme, sendte sjokkbølger inn i det konservative tyske kunstmiljøet, som var preget av patriotisk naturalisme. «Anarkistiske smørerier» var ord som ble brukt. Etter en uke ble utstillingen stengt og skandalen var et faktum. Men Munch så det annerledes. «Bedre reklame kunde jeg ikke ha fået» (6), var hans kommentar i brev til sin tante, Karen. Og han fikk rett. I tiden som fulgte ble han etterspurt, og avholdt en rekke utstillinger. Han ble knyttet til et miljø av forfattere og kunstnere i Berlin. Miljøet stimulerte Munch til bilder som «Fortvilelse» (1894), «Vampyr» (1895), «Kyss» (1897) og «Sjalusi» (1907).
«Rød villvin», 1898–1900. Olje på lerret. Foto: Munchmuseet/Ove Kvavik
Død og bilder om død
Den norske kvinnen Dagny Juel, pianist og forfatter, som senere ble gift med den polske forfatteren og okkultisten Stanislaw Przybyszewski, hadde erotiske forhold til flere i bohemmiljøet i Berlin, muligens også Munch. Dagny reiste til Warszawa sammen med sin mann, og videre til Tibilisi i Georgia. Der ble hun skutt av en sinnsyk beundrer, som samtidig tok sitt eget liv. Bildet «Rød villvin» (1898-1900) viser Przybyszewskis ansikt i fryktens grønne farge, og i bakgrunnen et hus bekledd med blodrød villvin, nærmest i flammer. Hva er skjedd i huset? Bildet ble malt et år før Juels død, og blir tolket som et varsel fra Munchs side om det fatale som kunne skje.
«Marats død», 1907. Olje på lerret. Foto: Munchmuseet/Halvor Bjørngård
En annen dødstematikk er bildet «Marats død» (1907). Munch hadde i flere år et turbulent forhold til datteren av en rik vinhandler i Kristiania, Mathilde «Tulla» Larsen. Selv søkte han å komme ut av forholdet, som han oppfattet som destruktivt for sin kunstneriske kreativitet. Etter et selvmordsforsøk, hvor Tulla så vidt overlevde en overdose morfin, kulminerte det hele i Åsgårdstrand, hvor det i alkoholrus gikk av et skudd fra Munchs revolver. Hva som egentlig skjedde er uklart, men Munchs langfinger på venstre hånd ble skadet, og ytterfalangen måtte fjernes. Bildet «Marats død» viser Munch liggende som død, naken på sengen. Det er store blodflekker på lakenet, og den skyldige Tulla Larsen står avkledt ved siden av. Skikkelsen uttrykker kontaktløshet og hat. Et år tidligere hadde han malt samme scene med de to påkledt – og tittelen «Mordersken» (1906). «Marats død» henspeiler på en hendelse under den franske revolusjon, hvor den revolusjonære journalisten Jean-Paul Marat ble drept av en kvinnlig royalist, Charlotte Corday. Bildet «Marats død» (1793) av Jacques-Louis David (1748-1825) viser den knivstukne Marat liggende i badekaret. Selv om hendelsene bak Munchs og Davids bilder ikke er direkte sammenlignbare, er de begge dramatiske. Og Munch «stjal» tittelen til sitt eget maleri.
Livsfrisen
Munch mente at man fikk en dypere forståelse av bildene hans hvis de ble sett i sammenheng. Han laget flere utstillinger med en samling malerier kaldt «Livsfrisen», første gang 22 bilder i Berlin 1902. Bildene handler om kjærlighet, angst og død, bygget på dypt personlige opplevelser. Maleriet «Døden og livet» (1893-94) viser en naken kvinne, symbol for liv og fruktbarhet, som omfavner eller danser med døden, malt som et skjelett. Til høyre i bildet er to fostere. Fødsel, liv og død er en evigvarende sirkel. I et litografi fra 1915, «Dødsdans», er det Munch selv som danser med skjelettet. Men skjelettet smiler – og Munch har trolig overvunnet sin egen dødsangst. I litografiet «Selvportrett» (1895) minner han seg selv om døden, et «memento mori» («husk at du skal dø»). Bildet viser Munchs hvite ansikt mot sort bakgrunn. Øverst står navn og årstall, nederst ligger en knokkelarm. Bildet har preget av en gravstøtte. I litografiet «Liv og død» (1897) ser man en begravet kvinne, og fra jorden over henne vokser et tre som en levende kvinne lener seg mot. Samme tema viser maleriet «Stoffveksel. Liv og død» (1898-99). Munch skriver: «Legemet som dør – forsvinner ikke – stoffene går fra hverandre – omsettes. Men livsånden, hvor blir den av?» (7). Munchbiografen Nic. Stang skriver at «denne tro på en mystisk og uforgjengelig livskraft, en livsspire i naturens evige kretsløp, lever i det Munch skaper i disse årene.» Munch fjerner seg fra den kristne lineære tenkningen med sekvensen fødsel, liv, og død - og til slutt et evig liv, til fordel for en sirkulær kretsløpstenkning.
«Selvportrett», 1895. Litografi. Foto: Munchmuseet Halvor Bjørngård
Angst, ensomhet og melankoli
Angst og ensomhetsfølelse var temaet for en rekke av Munchs bilder. Vi møter utviskede, grønne ansikter med stive, stirrende øyne i «Aften på Karl Johan» (1892) og «Angst» (1894). Det siste er et sentralt bilde i «Livsfrisen.». Skikkelsene signaliserer ensomhet, til tross for at de er mange sammen. En kollektiv, eksistensiell angst har tatt over menneskesinnene. I bildet «Angst» flammer himmelen blodrød som i «Skrik.» Ensomhet i samvær med mange er også temaet i «Bohemens bryllup» (1925). Tristesse og mangel på kontakt mellom bruden og de som omgir henne preger bildet, og en av gjestene forlater festen. I «Pubertet» (1894) formidles sårbarhet og engstelse for forandringene i egen kropp hos den nakne piken på sengekanten. En truende skygge bak henne forsterker den angstfylte atmosfæren. Munchs angstbilder faller sammen med datidens litteratur og medisin. I 1886 hadde Sigmund Freud utgitt sin avhandling om angstnevrosene, og den kollektive angst som rir tiden som en mare.
Munchs yngre søster, Laura, led i henhold til leger som behandlet henne, av «hysteri» og «melankoli.» Hva «melankoli» egentlig innebar er uklart, men begrepet knyttes til følelser som sorg og savn, og til depresjon. Munchs bilde av søsteren med nettopp tittelen «Melankoli» (1900-01), viser henne sittende i stuen med mørke, tomme øyne. Hun er ensom, lukket inn i sin egen verden. Andre bilder med samme tittel viser en mannsperson sittende ved stranden med bøyet hode, deprimert og innadvendt («Aften. Melankoli»; 1891). Mannen er en av Munchs venner, som lider av kjærlighetssorg.
Skrik
Angstproblematikken kulminerer i Munchs mest berømte bilde, «Skrik,» som finnes i flere versjoner (malerier, grafikk, tegninger).
Han gikk i Ekebergåsen, med utsikt over byen, og skriver: «jeg gikk bortover veien med to venner. Solen gikk ned – Himmelen ble blodig rød, og jeg følte et pust av vemod. – Jeg stod stille, trett til døden. Over den blåsorte fjord og stad lå blod og ildstunger. Mine venner gikk videre – jeg ble tilbake – skjelvende av angst – jeg følte det store Skrik i naturen» (8). De dramatiske blodrøde og svarte bølgende linjene fra himmel og landskap konvergerer mot personen sentralt i bildet. Det er usikkert om det er denne selv som skriker, eller om skriket kommer fra naturen, og han holder seg for ørene for å beskytte seg.
«Skrik», 1910? Tempera og olje på ugrundert papp. Foto: Munchmuseet/Halvor Bjørngård/Rena Li
Psykiatrien har i dag mer differensierte og presise diagnoser enn da Munch opplevde «skriket i naturen.» Fobiske angsttilstander er knyttet til bestemte objekter eller situasjoner, og bildet «Skrik» kan godt tolkes som fobi for et naturfenomen (blodrød himmel), muligens forårsaket av et spesielt meterologisk sammentreff. I dag er natur og klima alvorlig truet. «Klimaangst» er et akseptert begrep, og trolig på vei til å bli en psykiatrisk diagnose. Psykologiske fenomener, psykiatrisk sykdom og symptomer, kan farges av den aktuelle tidskoloritt, men angst og ensomhet føles like sterkt og reellt i dag som da Munch malte «Melankoli» og «Bohemens bryllup».
Forhold til kvinner – normalitet og patologi
Edvard Munchs seksuelle oppvåkning og forhold til en tre år eldre, gift kvinne (Milly Thaulow), skapte store anfektelser med bakgrunn i hans borgerlige og religiøse oppdragelse. Han skulle siden ha mange nære relasjoner til kvinner, ofte turbulente, og som beveget seg fra det normale til det patologiske. Mens litografiet «Brosjen. Eva Mudocci» (1903) gir et nærmest ømt og respektfullt bilde av den engelske fiolinisten Eva Mudocci, som Munch hadde et nært forhold til, er aktbildet «Synden» (1901) oppfattet som et hatefullt oppgjør med Tulla Larsen (jf skuddet i Åsgårdstrand og bildet «Marats død»). Men også forholdet til Mudocci var ambivalent. Bildet «Salome» (1903) viser ansiktet til en lett arrogant Mudocci, som lar håret falle over og fange Munchs hode.
«Salome», 1903. Grafikk. Foto: Munchmuseet/Ove Kvavik
Salome var kvinnen fra Bibelen som bad om døperen Johannes´ hode på et fat. Andre bilder skildrer mann og kvinne lidende av mangel på nærhet. Raderingen «To mennesker. De ensomme» (1899) viser to skikkelser som ser utover havet. De er mentalt langt fra hverandre selv om de fysisk er nær. I bildet «Løsrivelse» (1894) forlater hun ham, mens han dramatisk tar seg til sitt blødende hjerte. Bare det lange håret hennes strekker horisontale forbindelseslinjer ut mot ham. I maleriet «Kvinnen i tre stadier» (1895) fremstår hun omskiftelig som, i følge Munch, «nonnen, livslystens og lengselens kvinne», mens mannen står frustrert og hjelpeløs gjemt inne i skyggen. Man føler påtrengende trosbekjennelsen til den svenske forfatteren Hjalmar Söderberg: «Jag tror på köttets lust och på själens obotliga ensamhet.» I «Vampyr» (1895) ligger kvinnens ansikt mot mannens nakke, og hun suger blodet og sjelen ut av ham. Hun er både demonisk og skjebnesvanger.
I «Aske» (1925) har kjærligheten brent ned – bare asken er igjen. Mannen vender fortvilet ansiktet bort, mens kvinnen river seg i håret og forstår ikke hva som skjer. Munch skriver om «kvinnen som krever alt av andre, forlanger alt for sin egen del. Umettelig i sin lyst på det som hun mener er livets mening»(9). Kritikere av Munch fant mange av bildene frastøtende, og brukte sterke ord som «sanselige fantasier, en syk hjernes likeså uhyggelige som motbydelige drømmesyner ..»
Munchs ambivalente forhold til kvinner avspeiler seg ikke minst i de mange madonnabildene. Her er ikke kvinnen bare den rene Jomfru Maria, men også et erotisk vesen og kjønnsobjekt. I noen av bildene omkranses hun av en ramme av spermier og et foster («Madonna», «Elskende kvinne»; 1895-1902), og minner om at livet starter og binder generasjonene sammen. Dogmet om jomfrufødselen utfordres av et biologisk element. Munch bidro på denne måten, trolig ubevisst, til forståelse av kvinnlig seksualitet som naturlig og likeverdig med mannens, og dermed til frigjøring og fornyelse av kvinnerollen.
«Madonna», 1895/1902. Litografi. Foto: Munchmuseet/Ove Kvavik
Munch giftet seg aldri. Trolig oppfattet han kjærligheten så komplisert at den nærmest ble umulig. Dramatikken i bildene hans kan i alle fall tolkes slik. Opplevelsene av sykdom og død i nær familie preget også hans avgjørelse. Han skriver: «Skulde vi Syge grunde et Hjem – et nyt Hjem med Tæringsgiften ædende på Livstræet – Et nyt Hjem med dødsdømte Børn - - ?» (10).
Paranoide reaksjoner – alkoholmisbruk
Edvard Munch hadde tidvis vært redd for å bli sinnssyk. Han skriver: «En tidlig død mor gav mig tæringsspiren – en overnervøs far - pietistisk religiøs til galskab - gav mig galskapens spirer» (11). På et møte i Studentersamfunnet hadde Johan Scharffenberg, senere psykiater, satt spørsmålstegn ved Munchs mentale tilstand, og omtalte hans kunst som abnorm. Bohemmiljøet, det destruktive forholdet til Tulla Larsen, kritikere og mennesker som motarbeidet ham, ledet ham inn i paranoide forstillinger om fiender, sammensvergelser og forfølgelse - og til et ukritisk alkoholbruk. Bilder som «Dagen derpå» (1894) og "Selvportrett ved vinen" (1906) adresserer temaet. Konfrontasjoner med fysisk vold skjedde flere ganger. Munch malte også dette, f. eks. slagsmålet med malerkollegaen Ludvig Karsten utenfor Munchs hus i Åsgårdstrand («Slagsmålet»; 1932).
Selvportrett ved vinen», 1906. Olje på Lerret. 1906. Foto: Munchmuseet/Halvor Bjørngård
Etter flere dagers rangel i København la Munch seg høsten 1908 inn ved dr. Daniel Jacobsons privatklinikk. Han beskrev selv sine paranoide forestillinger, som ble opptakten til innleggelsen: «Da jeg la meg kom stemmene igjen – de talte tydeli norsk – Jeg hørte kvinnestemmer – Ja nu har vi ham – Har I revolveren? Utenfor stod en rød bil – Den skjulte de seg i – Der måtte de sidde» (12). Klinikkoppholdet, som varte i nesten 7 måneder, skulle bety et vendepunkt for Munch. Dr. Jacobson får ham til å slutte med alkohol og tobakk. Han får hvile og bedre ernæring, furunålsbad og massasje, og rehabiliteres til en sunn livsstil.
De senere årene
Kunstnerisk fremgang
Etter oppholdet på Dr. Jacobsons klinikk i København flyttet Munch hjem til Norge. Han var fysisk og mentalt restituert, og tillempet en nærmest asketisk livsførsel. Under oppholdet ved klinikken ble hans virke som maler belønnet med St. Olavs orden. Dette ga ham stolthet og styrket selvfølelse. Han flyttet først til Kragerø, siden via Hvitsten til sitt siste bosted, Ekely, like utenfor Kristiania. Han fikk etter hjemkomsten økende anerkjennelse, holdt en rekke utstillinger og var produktiv med nye bilder. Hans malerier og grafiske trykk fikk lysere og mer livsbejaende toner. Det er nakne kropper av kvinner og barn som bader i strålende sollys («Høysommer»; 1915), og menn som naturlig står frem med sin maskulinitet («Badende mann»; 1918). Han malte en rekke aktbilder, til dels også erotiske motiver, hvor kvinnene ikke fremsto som syndere, demoner og vampyrer, men som sterke og selvstendige («Stående akt med armene bak hodet», 1922-25; «Sittende akt på divanen»; 1925-26). Angst og død var mindre fremtredende, selv om Munch også vendte tilbake til sine tidligere tema om dette (f. eks. «Morder i alléen», 1919; «To mennesker. De ensomme»; 1933-35). I «Bohemens død» (1917-18) maler han Hans Jægers dødsleie. Han malte også en rekke portretter av datidens kjente personer. Hans karriære kulminerte med de monumentale bildene til Universitetes Aula («Solen», «Historien» og «Alma Mater»; 1911-13).
Spanskesyken
Edvard Munch ble sannsynligvis angrepet av spanskesyken i årsskiftet 1918-19. Da han begynte å komme seg, tegnet og malte han flere selvportretter der han er tydelig merket av sykdommen. I bildet «Selvportrett i spanskesyken» (1919) sitter han i en stol ved sengen, blek, mager - og ensom. Men kanskje også med et blikk som trosser døden? Bilder fra senere i rekonvalesfasen viser en Munch som fortsatt ikke er frisk.
Spanskesyken var en influensaepidemi som kom i flere bølger i årene 1918-20. Sykdommen rammet ca ¼ av verdens befolkning, og hadde høy dødelighet. Det er anslått at ca. 1 million ble smittet i Norge, og mellom 13 000 og 15 000 døde. Spanskesyken var den første av to pandemier forårsaket at H1N1-influensaviruset. Den andre var svineinfluensaen i 2009.
Øyesykdom
I 1930 ble Munch rammet av en bløding i glasslegemet i høyre øye. Han skal allerede da ha hatt noe nedsatt syn også på det venstre. Munch ble behandlet av øyelegen Johan Georg Ræder, som forordnet streng hvile, og skrev: "Hr. Maleren Edvard Munch lider av en akut øiensygdom, bevirket av langvarig overanstrengelse. Han maa ha fuldkommen legemlig og sjælelig ro i længere tid. Enhver forstyrrelse, mundtlig, skriftlig, telefonisk eller per telegraf bedes fuldkommen undgaat.» Munch malte bilder av sin synsforstyrrelse i flere varianter etter hvert som blødningen klarnet opp (»Kunstneren og hans syke øye», «Synsforstyrrelse» m. fl.; 1930). Selv et så bisarrt motiv unngikk ikke hans kunstnerfantasi.
«Selvportrett. Mellom klokken og sengen», 1940–1943. Foto: Munchmuseet/Ove Kvavik
Ringen sluttes
Selv om øyesykdommen satte ham tilbake, fortsatte han å være kreativ. Han bearbeidet og forbedret gamle litografier, og malte bilder i sterkere farger (muligens p.g.a. øyesykdommen). Men årene gikk. Han fylte 80 år 3. desember 1943, og hadde før det malt sitt kjente selvportrett «Mellom klokken og sengen» (1940). Han står mager i for store klær, men med rank holdning. Klokken til venstre har urskive uten tall og visere, og symboliserer at tiden umerkelig og ubønnhørlig går. Og sengen til høyre er der han skal dø.
Et av Edvard Munchs siste bilder er et litografi av bohemen Hans Jæger (1943-44), det samme motivet han hadde malt mange år tidligere («Forfatteren Hans Jæger», 1889). Selv om Munch hadde tatt avstand fra bohemmiljøet, skylte han dette mange av sine ideer - og ikke minst løsrivelsen fra borgerlighet og det trange religiøse miljøet i hjemmet. Med bildet av Jæger var på mange måter ringen sluttet. Munch pådro seg en alvorlig bronkitt kort tid etter sin 80-års dag, og døde 23. januar 1944.
Avslutning
Sykdom og død er i dag i stor grad annerledes enn i Edvard Munchs liv og kunst. Noen tilstander er blitt (nærmest) borte (medfødt syfilis), eller blitt sjeldnere og med lav dødelighet (tuberkulose). Døden er flyttet fra sykerommet i hjemmet til sykehus og aldershjem, og blitt mindre påtrengende. Psykiatrisk sykdom har fått flere og bedre differensierte diagnoser, og bedre behandlingsmuligheter. Men angst, sorg og «melankoli» rammer dagens mennesker trolig like sterkt som Munch følte det og gav uttrykk for i sine bilder.
Referanseliste for litteratur
til artikkelen kan fåes ved henvendelse til forfatteren (alfmeberg@yahoo.no).
Sitater – Edvard Munchs tekster
1. MM T 2759, Munchmuseet. Skissebok. Ikke datert.
2. MM T 2761, Munchmuseet. Datert 1889–1890. Filologisk kom-mentar: Notat- og skisse-bok.
3. MM N 76 bl. 1r. Munchmuseet. Notat. Datert 1928–1929
4. MM N 63, Munchmuseet. Notat. Datert 1929.
5. MM T 2730, Munchmuseet. Skissebok. Datert 1908.
6. MM N 786 Munchmuseet. Brev. Til Karen Bjølstad. Datert 17.11.1892.
7. MM T 2760, Munchmuseet. Skissebok. Datert 1891–1892.
8. MM N 72, Munchmuseet. Notat. Datert 1928–1929.
9. Uregistrert notat. I: Nic. Stang. Edvard Munch. Oslo: Johan Grundt Tanum Forlag 1971, s. 141-2.
10. M.M. T2732 (1906-1908), Munchmuseets arkiv.
11. MM T 2759 bl. 4r. Munchmuseet. Skissebok. Ikke datert.
12. MM N 666, Munchmuseet. Notat. Datert 1936–1940.
Takk til Munchmuseet i Oslo for verdifull assistanse i forbindelse med artikkelen.
–
Artikkelen er tidligere publisert i Årboken 2023 fra Medisinsk historielag ved Sykehuset i Vestfold (red. Per Evtun), side 22-44.